Uten noen lange introduksjoner: her kommer en liste over noen av fjorårets fineste musikkmomenter.
Ghost – Seven Inches of Satanic Panic
Svenske Ghost har allerede sluppet så mange hit-sanger at det hadde holdt til å dele med minst 10 andre band. Med sin mini-utgivelse fra i fjor bekrefter komponisten Tobias Forge og hans kolleger at de er i toppform. Og at de fremdeles leter etter nye musikalske måter å underholde sitt publikum på. Med platens lyseste moment, «Mary on a Cross», tilbys vi en luftig, lett, men utsøkt og smaksrikt bombe av en dessert. En sjarmerende blanding av slager, disco, prog og brukervennlig hardrock. Sjelden er denne typen musikk så kul og så upretensiøs samtidig.
PS! I tilfelle du lurte: Sangteksten handler ikke om Jomfru Maria.
Rammstein – Deutschland
Denne singelen må være en av de mest omtalte, diskuterte og analyserte i populærmusikken noensinne. Mye av dette skyldes den pompøse, men interessante videoen hvor bandet skildrer Tysklands historie og hvor den ene historiske referansen følger etter den andre. Selve musikken er for all del ikke så verst heller. I introduksjonen hører vi en futuristisk, urolig synth-passasje som ganske rask får selskap av et for hardrock så typisk og forutsigbart gitarspill og ompa-rytmeseksjon. Når første verset begynner, roer stemningen seg ned litt: vokalisten Till Lindemanns stemme trer frem (den er dog for all del langt ifra beroligende) og el-tangentene dukker opp i bakgrunnen. Det hele kulminerer gradvis i et refreng som er like massiv og herlig som Schweinshaxe mit Sauerkraut på en bayersk restaurant.
Jo, originalt er det for all del ikke, men altså en sang om Tyskland kunne ikke ha fått en mer passende, mer episk lyddrakt enn dette. Det hadde selvsagt ikke føltes like mektig, hvis det ikke hadde vært for vokalistens über-tyske stemme og den über-tyske sangteksten.
Og apropos det über-tyske: Er du glad i tyske Heimat-melodier og band som Zillertaler Schürzenjäger eller Allgäuer Dorfmusikanten så faller nok ikke Rammstein i smak sånn umiddelbart.
Death in Rome – «Pod’me sa zachránit'»
2019 bragte nye cover-sanger fra Death in Rome. De siste årene har deres neofolk-/industrielle tolkinger av verdens all mulig popmusikk klart å fange mange nok musikklyttere til at bandet fikk spilt en rekke konserter forskjellige steder i Europa. En av de siste låtene jeg synes skiller seg mest ut er et cover på tsjekkiske Peter Nagy, «Pod’me sa zachránit'». En radiovennlig, rocksang med noe banale gitar- og tangentinnslag, samt en ukomplisert rytmeseksjon har – ikledd et marsjaktig, folkmusikk-inspirert antrekk – blitt til noe mer sofistikert i Death in Romes tolking.
Forresten så påtar det tyske bandet seg her å synge på tsjekkisk, hvilket høres riktig overbevisende ut for en som har polsk som sitt morsmål.
Blut Aus Nord – Hallucinogen
I en hypnotiserende strøm av synth-basert svartmetall tar de franske astronomientusiastene i Blut Aus Nord sine tilhengere på en makeløs reise gjennom stjernetåker, supernova-eksplosjoner, meteorstormer og annet interstellar materie. Av og til – som i åpningssporet «Nobos Nebuleam» eller «Sibelius» – senker de farten, kiker i retning jorden og serverer et par gode gammeldagse hardrock-riff. Det passer tilsynelatende ikke i det hele tatt og det blir enda rarere når man f.eks. hører soloen i sistnevnte låten (føles som å være på en gigantisk, kosmisk motorvei og ute i det ville vesten samtidig) men etterhvert som man flyr gjennom dette uendelige universet så er den eneste konklusjonen at så må det bare være.
The Great Old Ones – Cosmicism
Litt mer fra det kosmiske hold. Og igjen fra Frankrike. Denne gangen dog opplever vi universets vidder i selskap av amerikanske H.P. Lovecraft, hvis fantastiske fortellinger har tjent som inspirasjon her. Selv om vi fremdeles befinner oss i svartmetallnisjen så skiller seg The Great Old Ones fra Blut Aus Nord i det deres musikk er mer massiv og konsentrert, samt preget av innslag fra moderne metallformer (dødsmetall blant annet). Ved siden av tekstene – hvilket ikke er så rart – er det spesielt et eller annet elektronisk tangentinstrument som sørger for at lytteren kan oppleve platen som skikkelig mystisk og kosmisk på samme tid. Ikke minst bidrar trommene til albumets klangfulle og storslåtte uttrykk (hvilket ikke alltid er tilfellet i en sjanger hvor trommene av og til høres ut som om noen spilte på oppbrukte pappesker). En sporadisk gitarsolo her og der – som i «The Omscient» eller «Nyarlathotep» topper hele opplevelsen.
Liker man Lovecrafts skrekkhistorier om Cthulhu, Yog-Sothoth og andre herlige skapninger fra langt fra jorden, og liker man i tillegg et episk, komplekst lydbilde i sin svartmetall, så er dette en plate å se etter.
Monolord – No Comfort
Tunge, tjukke og saftige gitarriff, et forholdsvis langsomt tempo og rene vokallinjer er det som står på svenske Monolords meny fra i fjor. Menyrettene i seg selv er ingen overraskelse for en som har vært stamkunde hos mesterkokken Ozzy Osbourne og hans kolleger i Black Sabbath. Eller har det kanskje blitt en anelse tyngre i forhold til britene? Gitarene er i hvert fall ekstremt stemt ned og jeg vet ikke om det overhodet går å stemme dem enda lavere – føles som at det er på grensen til at det hele sprekker. Ellers er det også en glede å høre hvordan bandet bygger refrengpartiene sine med tydelige, lett tilgjengelige melodiske linjer, en ekstra framhevet rytmeseksjon og mye dramatikk i sangavdelingen. I enkelte tilfeller presser de enda mer ut av refrengene sine som kan glide over i en strålende gitarsoloopptreden sånn som i «Larvae».
Hatari – «Hatrið mun sigra»
Når årets Melodi Grand Prix er avlyst, gjenstår vel bare å fortape seg i gamle Eurovision-minner. I fjor tilbød Hatari fra Island en sang som vekket en del oppmerksomhet. Eller det var kanskje ikke selve musikken som MGP-elskere la merke til, men det faktum at islendingene markerte seg på scenen med en stor interesse for mindre populære seksuelle vaner samt at de på en veldig tydelig måte ga uttrykk for sine politiske standpunkter.
«Hatrið mun sigra» er den velkjente dystre fortellingen om en verden som går under. Denne typen tekster har islendinger svært gode erfaringer med – i hvert fall helt fra tidlig middelalder – så det er ikke så rart at i disse apokalyptiske tidene med klimaendringer og annet fælt lages det slike sanger der oppe. Lydbildet går hånd i hånd med denne historien: En trommemaskin slår sine dystopiske slag i selskap med forvrengte gitarriff-liknende sekvenser mens vokalisten spyr ut teksten sin. Til tross for den mørke beskrivelsen må det jo sies at komposisjonen er meget melodiøs (selvfølgelig – hvordan hadde bandet ellers blitt med på MGP?). Et godt eksempel på ordentlig industriell-/technomusikk i stil med en del verk fra VNV Nation eller Die Krupps.
Nile – Vile Nilotic Rites
Verdens fremste egyptologer innen dødsmetall slapp i fjor sin niende fullengder. I motsetning til å se på pyramidene eller solnedgang ved verdens (nest?) lengste flod er det litt vanskeligere å sette pris på amerikanernes musikk ved første ørekast. Men et sterkt inntrykk – det gjør den garantert. Rytmeseksjonen danner sammen med gitarene en ugjennomtrengelig ørkenstorm. Som millioner skarpe sandkorn virvler trommeslagene og riffene rundt og serverer sine nådeløse, presise og kraftige slag gang på gang rett in i ansiktet på enhver lytter. Å orientere seg i dette kaoset er ekstremt tøft. Sanden, fluesvermer og sikkert en del andre egyptiske plager trenger seg ubønnhørlig inn i munnen, øynene og nasen. Riktignok kommer litt pusterom innimellom i form av et eksotisk klingende instrumentalpassasje eller en filmatisk introduksjon til neste nummer, men så starter den voldsomme stormen om igjen.
Nile skifter mellom forskjellige tempoer, de spiller uforutsigbart, men klarer det vanskelige i å holde kontroll hele tiden. Det de gjør særlig på trommefronten, men også i mange gitarpartier som fremstår som nesten umulig å klare å spille for et menneske. Og Karl Sanders sangprestasjon i «That Which Is Forbidden» er i hvert fall langt fra noe menneskelig og minner snarere om en avskyelig undergrunnsgud tatt fra Lovecrafts univers (eller sikkert fra egyptisk mytologi).
De rytmiske mønstrene, tempokombinasjonene og riffstrukturene former et komplisert nettverk som kunne sammenlignes med – la oss bruke enda en klisje – en monolitt dekket fra topp til bunn med uforståelige hieroglyfer. Men er man tålmodig, finner man før eller senere sin egen musikalsk Rosettastein og da begynner alt å falle på plass. Selv om man fremdeles sitter der og lurer på hvordan i all verden det er mulig å spille sånn.
Misþyrming – Algleymi
At dette islandske bandet skulle opptre på Eurovision er ikke særlig sannsynlig. De siste årene har de gjort seg bemerket snarere kun blant svartmetallentusiaster. Istedenfor å satse på et kvalmende og infernalsk utslipp som de gjorde sist, bestemte bandet å lage noe som minner mer om en orkan fra havet. Frisk, men fremdeles farlig. Og det er virkelig noe iboende vilt i disse lydene. Det gjelder i like stor grad de mer monotone, gjentakende gitarmotivene og de mer varierte fragmentene hvor man føler at bandet hentet inspirasjon fra andre sjangrer. Av og til nærmer islendingenes komposisjoner seg Mgła (særlig når man tenker på de umiddelbart fengslende melodiene), mens andre ganger hører man et ekko av bandets mye mer progressive og storslåtte landsmenn fra Sólstafir. Her kunne gjerne nevnes sistnevntes Í blóði og anda med de herlig uregjerlige og skitne punklydene. «Og er haustið liður undir lok» er et passende eksempel på dette. Misþyrming er heller ikke ukjent for metallens ikoner, hvilket kommer tydelig fram i «Hælið», hvor bandet siterer Metallica på en veldig elegant måte.
Det er ikke noen overraskelse at det av og til dukker opp en for sjangeren oppbrukt, kjedsom dissonanssekvens, men i det store og hele er frisk variasjon hovedingrediensen her.
Kalmankantaja – Korpi
Svartmetallens estetikk er ofte klisjefylt. Spørsmålet er hvordan enkelte band forholder seg til sjangerens rammer og hva de får ut av dem. Kalmankantaja hører til de gruppene som operer med klisjeer med stil og sjarm. Og en sånn type svartmetall ønsker jeg alltid hjertelig velkommen. Her finner man flere fengslende dog til synes monotone barberblad-skarpe riff fordelt på åtte-ni minutter lange komposisjoner, skittent, rått lydbilde, en vokalist som tydeligvis tatt sangkurs hos Kakemonsteret, samt et sort-hvitt albumomslag som forestiller en natt midt i en snødekket finsk skog. Pluss: En bandlogo som det ikke går an å tyde hvor lenge man enn hadde stirret på den.
Mgła – Age of Excuse
Uten noen ekstravagant instrumentpalett, uten flere musiker eller utsøkte lydeffekter, uten lange, dristige og sofistikerte komposisjoner – Mgła klarte for lenge siden å finne sin aldeles egen måte å spille svartmetall på og gjennom årene har de perfeksjonert den så pass at det ikke går an å forveksle dem med noen andre grupper innen sjangeren. Og i motsetning til ovenfornevnte Kalmankantaja er det ingen plass for klisjeer her. Fra rytmeseksjonens første slag og fra det aller første riffet overbevises lytteren om at en musikkversjon av verdens undergang aldri kan bli mer foruroligende, angstfull og samtidig så hypnotiserende. Så ordentlig bearbeidet er hver eneste sang på dette albumet. I tillegg kommer produksjonen, takket være hvilken Age of Excuse høres veldig organisk og autentisk ut. Det er akkurat sånn jeg tenker en sceneopptreden med Mgła ville vært. Kanskje årets beste svartmetall.
Alcest – Spiritual Instinct
Å høre på Alcest er som å oppleve en vemodig, vakker fortelling fra svunne dager. Et forsøk på å gjenskape en uskyldig, bekymringsløs barndom. Så delikate er deres komposisjoner, hvilket i stor grad beror på Stéphane Pauts krystallklare stemme og melodiske sanglinjer. Som en motvekt bruker bandet summende, litt støyende gitarer. Det er bare av og til at bandets fortelling får et tydeligvis kraftigere preg. Da brukes det litt mer skarpe måter å synge på og trommeslageren våkner til liv for å skrue opp tempoet litt. Ellers kjennetegnes Spiritual Instinct – akkurat som alle de forrige albumene av det franske ensemblet – av gjentakende nostalgiske synth-bakgrunner. Et av de aller beste numrene på platen er «Sapphire» med sine ekstremt behagelige, varme og oppløftende bassgitarspor. Et perfekt selskap på en regnfull dag.
Skrevet av Sebastian Jazdzewski