I et intervju publisert i Stavanger Aftenblad i mars innrømte Rune Salvesen for Jan Zahl at han ikke visste hva hans siste roman, Bunkers, egentlig handler om. Et sted i denne historien avslører fortellerstemmen at Salvesen ikke bryr seg om hva leseren måtte tenke om en av hans karakterer.
Noen kunne muligens stusse over slike utsagn, og oppfatte dem som en forfatters måte å rette lesernes oppmerksomhet mot seg selv. Andre ville kanskje bare nøye seg med å slenge en kommentar om enda en blasert artist. For denne leseren er oppfordringen fra Salvesen ganske klar: les Bunkers selv og gjør deg egne tanker om hva det hele dreier seg om. Og tanker, flere av dem, vil garantert dukke opp etter hvert under lesingen.
Bunkers utgjør et eksempel på en tekst som viser hvilke muligheter som ligger i en skjønnlitterær framstilling. Et av de grunnleggende spørsmålene som tas opp i boka er den om skrivingen selv. Hvor enn klisjepreget dette måtte høres ut så vil jeg umiddelbart forklare at Salvesen klarer å tilføye noe forfriskende til denne for lengst utslitte problemstillingen. Dette skjer via den uvanlige form som romanen preges av. Den består av tre historier. Fortelleren i den ene – den som kretser hovedsakelig rundt Rune Salvesen selv og forskjellige øyeblikk fra hans tilværelse – skaper/styrer/modifiserer de to øvrige. Her møter vi altså David, som gjør et forsøk på et bombeangrep i Stavanger, samt en annen mann som heter Snorre Sand. Sand har samarbeidet med okkupasjonsmakten under krigen, og etter hvert har han etablert seg som en anerkjent forfatter. Det viser seg at han hadde hjulpet tyskerne med å bygge en undersjøisk bunkers, den samme bunkersen som David flykter til etter å ha satt en bombe på Oljedirektoratet (vel å merke gjør også David sine forsøk på å skrive, i bunkersen, altså).
Ved siden av å tegne et bilde av disse to mennene forteller Salvesen blant annet om hvordan hans hverdag som forfatter er. Han skriver om å korrespondere med sitt forlag, om hvilke tilbakemeldinger han får og hva han synes om at en korrekturleser fra Østlandet (sannsynligvis en pensjonert lærer) skal påvirke hans vestlandske måte å uttrykke seg på. Han setter spørsmålstegn ved sine egne litterære valg, og han lurer på hvorvidt det han skriver framstår som troverdig for publikum. I enkelte fragmenter kommer han også inn på sine tidligere publikasjoner og ikke minst på sine familierelasjoner. Og som man nok kan ane, leder sistnevnte kombinasjon fort til temaet virkelighetslitteratur.
Det spesielle formatet kommer ikke til uttrykk bare via det tekstlige. Leseren kan faktisk se hva arbeidet med et manus kan innebære. Boka er fylt med tusjmarkeringer. I enkelte tilfeller dukker det opp en gjennomstreking – en frase eller et ord som tydeligvis føles feil blir krysset ut. Som når Salvesen krysser ut at han er sikker på at litteraturkritiker Steinar Sivertsen kommer til å slakte hans roman. Hadde Salvesen bare latt det stå, ville det ha sett ganske pretensiøst ut, omtrent som et rop etter oppmerksomhet. Tonen og effekten er derimot annerledes når man ser en gjennomstreking over denne setningen. Noe mer fra den visuelle fronten? Når forfatter Snorre Sand skrive ned noen av sine tanker på en post-it-lapp så ser det selvfølgelig ut som en post-it-lapp. Som om det ikke var nok med å veksle mellom post-it-prosa og vanlig prosa så dukker det av og til opp et poesistykke.
Visst sier Salvesen i det tidligere nevnte intervjuet i Stavanger Aftenbladet at han ikke er klar over hva Bunkers handler om, men faktum er at han makter å bevege seg mellom de ulike fortellingsmåter, historiene og karakterene på en elegant og fengslende måte. Han virker bevisst de mekanismer som han setter i gang her. Er det en slags forfatter-/skaper-paradoks?
I sitt korte essay, Uforvarende, deler Karl Ove Knausgård sine erfaringer i forbindelse med det å skrive. Som tittelen avslører, skjer de gjeldende litterære øyeblikkene, når man minst aner det. Litt overraskende – for hvem ønsker egentlig å innrømme slike ytterst verdslige, nærmest egoistiske motiver – forteller Knausgård også om et ønske å bli sett, å få oppleve anerkjennelse. Hvorvidt noe av dette gjelder for Salvesen er ikke sikkert, men helt klart er det at å skape skjønnlitteratur forsterker og tydeliggjør hans eksistens som menneske. Han belyser det med et sitat fra ingen mindre enn Albert Camus (hvis Pesten må ha vært en av de mest populære titler i det pandemiske året): å skape betyr at man lever to ganger. Denne tanken, dette verbet – å skape – er en rød tråd, en felles nevner for alle de tre historiene som er framstilt i boka. Det er kanskje også en nøkkel til å forstå Bunkers. Som nevnt før, er bokas sentrale beretning den om Salvesens (forfatter)hverdag og på hans forsøk på å – ja, nettopp – å skape. Interessant nok sammenlignes også Davids illgjerning med det å skape. Salvesens fortellerstemmen leker med tanken om at en terrorhandling også kan oppfattes som en slags skapelsesverk – man skaper uro, frykt, samtidig som man som terrorist skaper seg et navn. En ytterst brutal og avskyelig måte på ikke å bli glemt.
Med Bunkers får man en sjelden mulighet til å gjøre et besøk i en forfatters arbeidsstue og delta i en skriveprosess. Det er som å oppleve en dokumentarfilm om forfatteryrket i tekstlig form.
Du kan se om boka er ledig, og reservere, her.
Sebastian Jazdzewski