Vigdis Hjorths Arv og miljø og Er mor død er eksempler på moderne norsk litteratur som tematiserer vår egen og andres syn på oss selv. Det er disse bøkene jeg har tenkt på etter å ha lest ferdig Oda Malmins andre roman, Skinliv. Et av de sentrale spørsmålene i disse tekstene er hva den sanne fortellingen om våre liv egentlig er. Mens «de andre» i Hjorth sine tekster referer særlig til ens egen familie, er «de andre» hos Oda Malmin mest folk som snarere er fremmede – naboer man aldri hilser på, tilfeldige forbipasserende, gjester på en pub eller butikkunder.
Sannheten om Malmins hovedkarakterer – studenten Astrid, vaktmesteren Bjørn, politiske rådgiveren Cecilie – virker ligge et sted i skjæringspunktet mellom deres egen selvforståelse og de andres formeninger. Bjørn ble et offer for en urettferdig behandling og har følt på de andres vonde blikk. Det er likevel ikke sannsynlig at absolutt hele samfunnet vendte ham ryggen, slik han forestilte seg det den gangen. Når en uventet venn åpenbarer seg i form av skolegutten Edvard (sønnen til Cecilie) ser det ut som at Bjørn ikke tror på at det er mulig. Gamle minner fra tiden han ble mistenkeliggjort for å ha prøvd å forgripe seg på en elev kommer plutselig tilbake og nærmest paralyserer ham. Den angstfylte og deprimerte Astrid fremstår som et ideal av en selvstendig, skarp og selvsikker suksesskvinne for den som kanskje mest av alle hovedkarakterene kunne beskrives med disse adjektivene, nemlig Cecilie (som på den annen side ikke makter å kombinere arbeidsengasjementet med morsrollen). Og slik får leseren bli kjent med dem – både via fortellerens stemme og via deres egne tanker om hverandre.
En like viktig karakter, om enn litt stum og i skyggen av de portretterte menneskene, er en bygård i Oslo hvor romanen utspiller seg. Det er den arkitektoniske utformingen som tillater bygårdens beboere betrakte hverandre på trygg avstand fra en skjult krok i en mørklagt leilighet, et moment som gir forfatteren mulighet til et studium over tanker, antakelser, forestillinger og konklusjoner om dem de enkelte beboerne ser. Spenningen i disse tilsynelatende trivielle hverdagslige situasjoner øker når betrakteren plutselig selv havner i den betraktedes posisjon – i en bygård skifter disse rollene stadig. Bygården blir dermed til en slags teaterscene, dog en veldig spesiell en. Den bevilger observatøren kun en brøkdel av livet til dem som vedkommende ser fra sin stue. Her åpenbarer en del av det menneskelige natur seg forresten – behovet for å vite, for å forme et bilde av den andre, kanskje også for å skape en fortelling. Utfra de små pusselbitene som romanens karakterer får ta del av dras det konklusjoner – ikke sjeldent forhastede – om hva naboen har gjort, hvilket liv han eller hun lever. En kunne kanskje si at uten bygården hadde ikke denne romanen vært mulig.
Den nysgjerrigheten for hvordan andre har det og det å observere andre fra sitt eget bosteds trygge mørke (dog ikke alltid uten dårlig samvittighet) utgjør et par elementer i denne teksten som flere lesere trolig vil kunne relatere til. Det er også elementer som til tross for sitt hverdagslige preg gir Skinliv overraskende mye spenning og driv. Det er nesten forbausende at en historie om et vanlig liv kan være like fengslende som den beste spenningsromanen.
Det merkes for øvrig at Oda Malmin er utdannet innen humaniora. Hun beveger seg mellom bokmål og nynorsk, alt ettersom hvilken av karakterene som er sentral i et gitt kapittel. De ulike språkformene, ikke minst variasjoner av nynorsk (noe som undertegnede ikke la merke til med det første), forsterker de enkelte portrettene og gjør de beskrevne personene enda mer troverdige, noe som Malmin påpekte i en radiosamtale med NRK. Vanligvis er det tredjepersons perspektiv som brukes i romanen. Unntaket er Astrids historie – her føres beretningen i jeg-form, hvilket naturligvis får leseren til å tenke på hvorvidt forfatterens egne erfaringer gjenspeiles her. Malmins interesse i kultur, språk og samfunn er synlig, ikke minst i de gjentagende Japan-motivene. I det aller siste romanmomentet overrasker Bjørn Astrid med en frase på japansk (som hun studerer på fritid) – kitto daijōbu. «Det ordner seg». En passende avslutning på denne fine fortellingen.
Du kan se om boka er ledig, og reservere, her.
Sebastian