Arundhati Roy fikk Bookerprisen for sin første roman, Guden for små ting. I år kommer hennes andre roman, 20 år etter debuten. Roy har vært en sterk kritiker av indiske styresmakter, og «Ministeriet for den høyeste lykke» er definitivt en politisk roman. Det er spesielt konflikten mellom hinduer og muslimer i Kashmir som flettes inn i handlingen. Og også kampen mot det fremdeles eksisterende kastesystemet i India.
Vi blir presentert for et stort persongalleri med mange bipersoner. Handlingen hopper en del mellom de forskjellige aktørene, og den hopper fram og tilbake i tid. To kvinner har spesielt mye plass i handlingen. Anjun ble født som en muslims gutt, men føler seg som jente. Hun tilhører hirja-samfunnet, et samfunn med transpersoner. Hun bryter med familien, og starter etter hvert et slags herberge på en gravplass. Her kommer en fargerik blanding av folk, men bare de hun liker får bosette seg der.
Den andre kvinnen er Tilo. Under studietiden blir hun kjent med tre menn som alle forelsker seg i henne. En kjærlighetshistorie som blir dypt preget av politiske uroligheter.
Det er for mange personer i romanen til at en kommer helt under huden på hver enkelt. Men en trenger kanskje en viss avstand for å takle å lese om alt det de gjennomgår.
Det er mye sterk kost i denne romanen. Et fryktelig hat mellom folk av forskjellige religioner, kjønn, økonomisk status, kaster og underkaster. Klasseskillet er ekstremt. Det føles både skremmende og fascinerende å lese om alle disse skjebnene. En sterk bok av en sterk stemme.