En kan fort få feil oppfatning av denne romanen ved å bare se på tittelen og coveret. Dette er ingen koselig feelgood bok. Forfatteren er amerikansk av koreansk avstamning. Hun besøkte morens barndomslandsby i Sør-Korea, og der fikk hun høre om «trøstekvinnene». Det ble inspirasjonen til hennes debutroman.
Året er 1943. Hana er 16 år, og har vokst opp på øya Jeju sammen med foreldrene og lillesøsteren Emi. Hun har som moren blitt en haenyeo, en havets kvinne. De lever av å dykke etter øresnegler og annet som de kan selge på markedet. Det er en lang tradisjon for kvinnene på øya. Japan annekterte Sør-Korea i 1910, og mange koreanere blir undertrykt og dårlig behandlet. En dag er Hana ute og dykker mens Emi leker på stranden. Plutselig får hun øye på en japansk soldat som nærmer seg søsteren. Hun kommer seg i land, og avleder oppmerksomheten for å unngå at lillesøsteren blir oppdaget. Et par soldater til dukker opp, og hun blir brutalt bortført. Sammen med flere unge jenter blir hun satt på et tog til Mandsjuria hvor hun ender opp på et bordell. Her venter et mareritt med daglige voldtekter og grove overgrep av japanske soldater. Den eneste utveien hun ser er å rømme, men det føles umulig i det strengt bevoktede huset.
Emi får et liv svært preget av skam og skyld. Hun prøver å fortrenge alt det søsteren ofret for henne. Hun får to barn, men ikke før hun selv er døende, klarer hun å fortelle dem den dramatiske historien fra barndommen. Og om den desperate lengselen etter søsteren Hana. Hennes store håp er å få treffe henne før hun dør.
Boken veksler mellom livshistoriene til Hana og Emi. Forfatteren skildrer historiene deres på en troverdig og gripende måte, til tider er boken vond å lese. Men det er nok en viktig fortelling om krigens grusomhet, og om den urett som kvinner har blitt utsatt for. Det gikk mange år etter krigens slutt før de første «trøstekvinnene» begynte å fortelle om sine opplevelser. Først i 2015 tok Japan sitt ansvar for disse overgrepene.