Mannen som elsket Sibir er en dokumentarisk roman basert på erindringene til den tyske vitenskapsmannen og oppdageren Friedrich “Fritz” Carl Gustav Dørries (1852-1953). Erindringene om ekspedisjonene i Sibir skrev Dørries selv til sine døtre i 1942.
I etterordet skriver Jacobsen og Pitz at de valgte å strukturere Dørries beretning som “en realistisk og kildenær roman…..Som gir oss frihet til å gjette der kildene tier, tette hull og bygge broer”. Det fungerer veldig godt og gjør historien tilgjengelig for en større leserskare.
Fortellingen starter da Fritz Dørries i 1877 legger ut på sin første ekspedisjon for å kartlegge fauna og flora i Øst-Sibir. Han hadde da omfattende kunnskaper som naturvitenskapsmann med sommerfugler som spesiale. Kun avbrutt av korte turer hjem til Hamburg tilbrakte han de neste 20 årene i Øst-Sibir i selskap med sin 9 år yngre bror Henry, som han uventet møtte i Vladivostok(!). En tredje bror, Edmund, reiste også i flere år sammen med Fritz og Henry. I tillegg til jakt livnærte brødrene seg som vitenskapsmenn via innsamling og salg av vitenskapelig materiale til museer i Europa.
Innsamlingen og prepareringen av insekter er beskrevet med vitenskapsmannens korte faktaopplysninger. Selv om også skildringene av naturen, avstandene og det avsondrede livet i villmarken, de storslåtte jaktopplevelsene og de tidvis dramatiske møtene med dyr og mennesker er korthugde og saklige blir vi som leser revet med av den underliggende spenningen og nerven.
Jeg opplevde boka som ei maskulin reiseskildring fra ei eventyrlig tid. Anbefaler den til de som liker faktabøker om geografi og reiser, naturopplevelser og historie.