Denne boken er den flotteste leseopplevelsen jeg har hatt på veldig lenge. Det er en bok som inneholder så mye. Kulturkonflikter, religion, fattigdom, alkoholmisbruk og undertrykkelse er sentrale temaer. Dessuten er den spennende som en kriminalroman.
Vi befinner oss i Sverige i 1852. I den lille bygda Kengis har prosten Lars Levi Læstadius startet en religiøs vekkelse. En dag finner han en tynn og stakkarslig samegutt i grøftekanten. Han tar gutten Jussi med seg hjem, og lar ham bo med familien. Han underviser ham i lesing og skriving, og lærer ham å virkelig se alt det fantastiske som finnes i naturen rundt oss. Han blir etter hvert som en sønn for Lars. Jussi er bokens jeg-forteller, og et veldig spennende bekjentskap.
Samtidig forsvinner en tjenestejente fra bygda etter en dansetilstelning. Den fordrukne lensmannen konkluderer raskt med at det er en slagbjørn som står bak, men Lars tar med seg Jussi og viser ham i beste Sherlock Holmes stil viktige bevis i saken. Alt tyder på at jenta ble drept, og ikke lenge etter forsvinner nok en ung jente. Prosten er overbevist om at en ond drapsmann går løs i bygda. Spenningen stiger mer og mer utover i boken, og den er mot slutten vanskelig å legge fra seg.
Noe av det mest fengslende med denne historien, er Jussis refleksjoner over livet. Han har en trist barndom med fattigdom og omsorgssvikt. Men prosten åpner en ny verden for ham. Hans åpenbaringer når det gjelder lesingens gleder, er fantastisk skildret. Gleden over å få sitt eget navn nedskrevet i kirkeboken, og senere gleden han selv finner ved å skrive om livet sitt, er rørende. Jeg leste mange avsnitt flere ganger for virkelig å smake på de flotte skildringene. Og prostens observasjoner av planter og natur er nydelig lesning.
En spennende og utrolig velskrevet roman som anbefales på det varmeste.