Dette er en klassiker som kom ut i USA for første gang i 1943. Den kom i ny norsk oversettelse i 2015. Den har hatt millioner av lesere, og er kåret til en av de beste bøkene i det forrige århundre.
Jeg ble derfor litt overrasket over at den var så lettlest og underholdende. Det er ikke et litterært mesterverk, men en utrolig rørende og fin historie med et herlig persongalleri. Vi blir kjent med familien Nolan, og deres liv i Brooklyn fra 1900 til 1918. Hovedpersonen er datteren Francie, en flink og sta jente som elsker bøker og har store drømmer om framtiden. De lever i fattigdom, og må kjempe for å tjene nok penger til husleie og mat. Moren Katie er en stolt person som nekter å ta imot hjelp eller almisser. Faren Johnny er en spilloppmaker som elsker å synge og opptre, men som etter hvert drikker for mye. Sakte men sikkert så klarer familien å jobbe seg ut av den verste fattigdommen, og moren er faste bestemt på at både Francie og broren Neeley skal få skikkelig skolegang. Boken kan gjerne leses som en kraftig kritikk av de store klasseskillene i det amerikanske samfunnet. Dette er godt beskrevet i episoder fra Francies skolehverdag, der de rike elevene er frøkens gullunger på fremste benk, mens de fattige blir elendig behandlet. Samtidig er boken et bilde på den amerikanske drømmen, bare du står på og jobber hardt, kan du få et bedre liv.
Boken er skrevet med varme og fin humor, du blir glad i hovedpersonene, så det er bare å finne godstolen og gi seg hen.