Det har gått ti år siden Morten Wintervold sist ga ut en diktsamling, men den som venter på noe godt, venter altså ikke forgjeves! Akkurat som de tidligere samlingen innfrir denne i høyeste grad forventningene. Litt mindre krass, men likefullt balanserer den i likhet med tidligere utgivelser hårfint mellom lekenhet og alvor, munterhet og sorg, natur og kultur. Wintervold har vært min favorittpoet siden han debuterte med Utfall i 2002. Hans andre utgivelse I slekt står fremdeles på min ti på topp liste hva norske skjønnlitterære utgivelser angår. Dette er eksistensiell poesi og litteratur på sitt beste. Byen byen babyen er ikke noe unntak i så måte. Her bølger blod gjennom århundrer og knytter bånd mellom generasjoner av ufødte, levende og døde og knytter forbindelser til virvelløse dyr på havbunnen. Her er en klar forankring til det nordnorske bylandskapet og språket – små drypp som understreker forankringen i sted, slekt og lynne, som ordlyden «snask» deg. Og flotte strofer som dette: «virkeligheta er ikke mer banal enn at alternativet er lik null». Det er bare å rope hurra og si takk!
Anita