Det er 250 år siden Ludwig van Beethoven ble født. Har musikken hans noe relevans for oss hører på musikk i 2020?
Verkene hans er blant de mest framførte og med flest lyttere med milliarder av klikk på nettet, utsolgte konsertsaler og utallige innspillinger.
Han skrev melodier alle kan nynne til og samtidig verker som fremdeles låter moderne.
Født i Bonn i 1770 og debuterte som pianist bare sju år gammel. Faren hadde hørt Mozart og ønsket å se sin egen sønn som vidunderbarn. Noen lykkelig barndom var det ikke. Faren var oppfarende, voldelig og dessuten alkoholiker og unge Ludwig ble mishandlet som barn.
Han opplevde altså et kraftig press, noe som preget ham resten av livet gjennom voldsomme sinneanfall. Disse utslagene kom også til uttrykk i musikken, nemlig gjennom improvisasjoner.
Faren forbød det, han ville ha et dressert vidunderbarn.
Som ung pianolærer hos velstående Bonn-familier ble han oppmuntret til å improvisere og fortsatte karrieren da han flytte til Wien, først som 16-åring og fem år senere permanent. Først og fremst som pianist hvor han vant improvisasjonskonkurranser som utfordrer mot mer kjente utøvere. Improvisasjonsspillet ble også hans inngangsbillett til de finere kretser. Publikum verdsatte dette spillet som tilsynelatende ble skapt uten regler.
Det var ikke bare som utøver den unge Beethoven gjorde seg bemerket, men også som komponist. Blant Beethovens lærere var Haydn, og selv om Beethoven lærte seg reglene for sin tids musikk, gikk han sine egne veier og brøt disse reglene bevisst. Og musikken lyder like friskt i dag som den gang publikum opplevde musikken dissonerende.
Verkene til Beethoven oppleves spontane og uforberedte. Ut fra improvisasjonene høres alt nytt ut, det oppstår en ny musikk. Et voldsomt spenn av følelser kommer fram i musikken hans og musikken er like distinkt om mannen selv. Han lagde en klangverden som er universell og ble en kultfigur. Beethoven blir også regnet som den første frie kunstner. Han var ikke ansatt hos kirken eller ved et hoff.
Hadde Beethoven levd i dag hadde han vært rockestjerne. Tenk bare: Han hadde en trøblete barndom, provoserende oppførsel, opprørsk kunst. Alle ville ha en bit av ham.
Ingen annen komponist var så inspirert av naturen som Beethoven. Hver dag gikk han tur i Wiens skoger, og lagde sine skisser ute i naturen.
Beethovens kjærlighet til naturen høres særlig godt i den 6. symfonien som kalles pastorale-symfonien. Han hadde lenge tenkt på å lage en forbindelse mellom natur og musikk.
Hører du hesten i den såkalte stormsonaten?
Fra han var ca. 30 år merket han at hørselen begynte å svikte og reiste til Heiligenstadt i utkanten av Wien i et forsøk på å bli frisk, både når det gjelder den gradvis mer sviktende hørselen og flere sykdommer som plaget ham store deler av livet. Beethoven var temmelig desperat og på randen av selvmord. Her skriver han et brev til sine to brødre om sin forferdelige situasjon. Brevet som har blitt kalt «Heiligenstadttestamentet». Det er veldig personlig og gripende lesing. Brevet åpner slik: «Å, dere mennesker som holder meg for fiendtlig, trassig eller misantropisk, hvilken urett dere gjør meg, for dere kjenner ikke den hemmelige årsak»
Store humørsvingninger, som bare tiltar etter som han blir eldre, gjør at det er ubehagelig for andre å være sammen med ham og han isolerer seg mer og mer. I 1814 var han fullstendig døv og opptrådte ikke lenger offentlig som pianist.
Mange av hans mest geniale verk ble skrevet etter dette.
Han var så inne i musikken og hadde et indre gehør så godt utviklet at han kunne komponere uten å høre, på samme måte som du og jeg kan skrive en tekst uten at noen leser den høyt for oss.
Når vi ser filmer om komponister, sitter de gjerne foran pianoet og komponerer. Beethoven hadde ikke behov for det for å vite hvordan musikken låt.
Beethoven var interessert i politikk allerede fra ungdomsårene (han hadde en radikal lærer på universitet et i Bonn) og den franske revolusjon påvirket ham enormt. At begrepene frihet, likhet og brorskap er viktig for Beethoven finner vi i de sentrale verkene hans. Tekstlinjen fra 9. symfoni, «Alle Menschen werden Brüder», er jo som tatt ut av den franske revolusjon.
Ser vi på de store sceneverkene, er det frihet (i politikk og kjærlighet) som er det viktigste temaet. I operaen Fidelio sitter Florestan fengslet, ikke fordi han er en forbryter, men politisk fange. Det lett å se for seg at fengselet er Bastillen. Operaens store helt er Florestans kone, Leonore som utkledd som gutt tar jobb som fangevokterassistent for å få satt mannen sin fri.
Scenemusikken til Egmont er basert på Goethes skuespill om en virkelig person. Egmont var en greve som sloss for nederlandenes frigjøring fra spansk herredømme på 1500-tallet. Han ble henrettet i kampen for sitt lands frihet.
Det kjente temaet fra 5. symfoni er basert på «Hymne du Panthéon», en hymne skrevet til revolusjonen av Cherubini, en samtidig komponist Beethoven beundret.
3. symfoni, kalt «Den heroiske» ble opprinnelig tilegnet Napoleon, men da Napoleon utropte seg selv til keiser ble Beethoven så provosert at han strøk dedikasjonen. Symfonien sjokkerte samtiden. Det var den lengste symfoni som noensinne var skrevet. Her er dissonanser og en kompleksitet som utfordret og provoserte. Denne forvirringen av publikum var selvsagt en del av Beethovens konsept. Han ønsket ikke åndsfraværende konsumenter. Han ville ha konsentrerte lyttere og ønsket at musikken skulle skape bedre mennesker.
Beethoven revolusjonerte også pianosonatene. Han gjorde det ikke enkelt hverken for utøvere eller lyttere. I åpningen av Waldstein-sonaten er det høy puls. Ren energi. Forventninger. Glede. Lykke. Nysgjerrighet. Musikk oversatt til hjerteslag!
Mot slutten av livet går komponisten inn i enda en ny fase med komponering, han har nå helt fjernet seg fra sin samtid og i forbindelse med den store «Hammerklaver-sonaten», som nærmest er en symfoni for piano sier Beethoven: «Her er et verk som vil gi pianistene nok å jobbe med når de spiller den om 50 år».
I 1822 begynner han på skissene til den 9. symfonien. Verket varer i mer enn en time og er igjen krevende for publikum. Siste sats begynner med at orkesteret spiller temaer fra de første satsene. De blir hver gang avbrutt og liksom forkastet, helt til en barytonstemme avbryter instrumental musikken med ordene: «A, venner, ikke slike toner! La oss stemme i mer behagelige og mer frydefulle toner», så følger «Ode til gleden», et stigende jubelrop fra solister og et massens eller menneskehetens kor. Teksten Beethoven bruker i 9. symfoni skrevet av en av Beethovens yndlingsforfattere, Schiller.
I det reaksjonære Østerrike under fyrst Metternich ble det brukt koder for å overliste sensuren. I teksten til Schiller er «Freude» (glede) en erstatning for «Freiheit» (frihet). Siden Beethoven var en revolusjonær opplevde han at sensuren leste brevene hans. EU og Europarådets hymne er naturligvis fra Beethovens 9. symfoni.
Vi kan ikke avslutte en Beethoven-prat uten å nevne strykekvartettene. De er minst like forut for sin tid som symfoniene og pianosonatene. Stravinskij som selv var en opprørsk komponist sa om strykekvartetten-satsen «Grosse Fuge» at dette vil alltid være ny musikk.
En annen favoritt er den tredje stasen fra kvartetten i a-moll, op. 132 fra 1825, to år før Beethoven dør. Han har nettopp kommet til krefter etter et lenger sykeleie og har satt en tittel til stasen: «Heiliger Dankgesang eines Genesenen an die Gottheit, in der lydischen Tonart» eller «En hellig sang fra en rekonvalesent i takknemlighet til guddommen, i den lydiske kirketoneart» Hør forandringen etter ca to og et halvt minutt, da skriver Beethoven i Partituret «Neue Kraft fülend» eller «Føler ny energi». Dette er den lengste satsen han skrev til noen av strykekvartettene og du kan følge pasientenes ups and downs.
Jeg vet hva jeg skal svare på spørsmålet i ingressen.
Ole Petter Søbye, bibliotekar, Sandnes bibliotek