Den siste boken til Isabel Allende er den beste hun har skrevet på flere år. Det er en historie som bygger på historiske hendelser, og jeg ble både underholdt og lærte en del på samme tid.
Victor Dalmau er legestudent da den spanske borgerkrigen bryter ut. Han og broren Guillem engasjerer seg i kampen på republikanernes side. Victor praktiserer som kirurg i de tre årene krigen varer, og broren dør i kamp. Guillems kjæreste Roser er gravid, og Viktor flykter sammen med henne mot Frankrike da Francos styrker blir umulige å stå imot. Det er flere hundre tusen flyktninger som flykter under ekstremt vanskelige forhold. De fleste havner i franske leirer der tusenvis dør av sult og sykdommer. Men noen er heldige. Den chilenske dikteren Pablo Neruda chartrer skipet Winnipeg, og Victor og Roser er blant de 2020 heldige som får plass på båten som frakter dem til Chile. For å få asyl må Viktor og Roser gifte seg. De starter opp et nytt liv i et nytt land, og begge gleder seg til dagen de kan returnere til Spania. Men årene går fort, og de trives etter hvert godt i Chile. Victor blir ferdig utdannet lege, og Roser gjør karriere som pianist. Forholdet deres utvikler seg også på en måte ingen av dem hadde trodd.
Men så vinner sosialisten Salvador Allende valget i 1970, og tre år senere støtter USA et militærkupp som fører til et brutalt juntastyre. Igjen er Victor og Roser midt i en brutal krig.
Allende skriver svært godt, persongalleriet er interessant og hun beskriver de dramatiske historiske hendelsene på en spennende og underholdende måte. Jeg måtte lese meg opp både på Pablo Neruda, Victor Jara. Augusto Pinochet og Salvador Allende underveis.