En leseopplevelse litt utenom det vanlige. Boken er skrevet i første person, og det gjør nok at det føles i stor grad som det bare er tankene og refleksjonen til forfatteren vi leser.
Hovedpersonen er litt i en identitetskrise. Alt er det samme, han har kommet til stadiet hvor han skal vurdere om han skal ha kone og barn og passe inn i normen – han føler på det at alle skal være så enige. Er det bare dette som er livet, liksom?
Inspirert av en venn, tar han turen, natt for natt, gjennom de syv dødssyndene. Det gir interessante kapitler, og som biblioteksansatt kjenner man seg kanskje igjen enkelte steder når det gjelder setningene rundt bibliotekets fremtid og nåtid.
Det er ikke en tykk bok, men den gir kanskje litt rom for ettertanke – på den ene eller den andre måten, og anbefales.